Del 2, when you feel like shit

 

Del 2, when you feel like shit

Når du har sendt Truls på skolen og du enda har et kvarter på deg, tar du med deg Milo på en tur. Du kjenner den kalde høstvinden blåse deg i håret og gjøre kinnene dine røde. Bladene på trærne begynner å bli oransje og noen har allerede falt av. Du smiler kort til en mann og en dame som går hånd i hånd bortover veien. Et lykkelig kjærestepar, tenker du.

//WeHeartIt

Turen er ikke lang, og så snart du har kommet hjem stenger du Milo inne i buret sitt og drar til skolen. Skolen er kun noen minutter unna og med sykkel tar det enda kortere tid. Det er en hel haug med sykler i skolegården og noen elever står i klynger og snakker. Du parkerer sykkelen din, låser den. Luften er enda klar, men du vet at så snart du går inn i bygningen vil den bli dårlig, tung. Du nikker kort hei til noen du så vidt kjenner, før du trer inn i skolegangen. Der er det enda fler enn det var ute. De står i grupper, fniser og sladrer om ting som har skjedd eller ting de håper skal skje. Du sukker, går bare videre bortover gangen til skapet ditt. Du finner nøkkelen frem fra lomma og låser den opp. Mens du står og leter etter bøkene for timen blir du sparket i rumpa, deretter overfalt bakfra. «Pernille!» roper en gald stemme, presser seg inntil deg. «Der er du. Hvorfor må du alltid komme så sent? Timen starter om bare noen få minutter og jeg har enda ikke fått fortalt hvordan det gikk på tirsdag,» skravler bestevenninna mi, Elise.

//WeHeartIt

Selvfølgelig skravler Elise om seg selv hele veien til klasserommet. Om hvordan tirsdagen var og hva som skjedde. Hun hadde vært med Ole-Magnus, kjæresten hennes. Jeg hadde egentlig aldri møtt Ole-Magnus, noe som kanskje var litt rart, ettersom jeg og Elise hadde vært bestevenner siden barnehagen. Men det gikk vel greit, for jeg brydde meg lite. Gutter hadde aldri vært min greie uansett. Du nikker og smiler, gidder ikke kommentere det hun sier. Du vet godt at hun vil at du bare skal lytte, og det er nettopp det du liker å gjøre også. Når dere kommer dere til klasserommet sitter alle og stirrer mot tavla. Dere skiller lag og du setter deg på pulten bakerst, mens Elise sitter lengere fremme. Du nikker kort, skjønner at dere får en anmerkning for å komme for sent, selv om det bare var noen få minutter. Du sukker, åpner bøkene. Fredag, siste skoledagen før helgen. Du gruer deg. En ensom helg er nemlig ikke det humøret ditt trenger.


//WeHeartit

I siste time får dere beskjed om å jobbe med en prøve dere får neste uke og du finner raskt frem bøkene. Det er RLE, og du tviler på om du kommer til å greie en sekser. RLE er jo ikke akkurat ditt beste fag. Lyden er høy og det er masse støy i klasserommet. Det ser ikke ut til at læreren bryr seg, der han sitter og retter prøver. Du har mange ganger lurt på om han bare stenger alt ute. Om han ikke hører annet enn sin egen hjerne tenke. Du ser ned i bøkene, leser noen få ord før du gir opp. Støyen er for høy og det er ekkelt å jobbe mens du innbiller deg at navnet ditt blir hvisket rundt om kring, at du blir ledd av. «Hva skal du i morra da, Pernille?» spør Lise, etterfulgt av latter. Du vet at hun mener det vondt, du vet at hun vet at du ikke har noe å gjøre. Du trekker på skuldrene, prøver å le med. Det er ekkelt å være offer, ekkelt å vite at ingen vil skyte inn å støtte deg. Du ser deg rundt, ser etter Elise. Men hun sitter lengere unna, snakker ivrig med Kine om ett eller annet. «Ingrid feirer bursdagen sin på lørdag. Er du bedt, eller?» fortetter hun, stemmen er sleip, hånlig. Du rister på hodet, ser ned i boka og håper at hun vil gi seg.

 

*Blir vel mer spennende etterhvert. Dårlig tid = dårlig historie. Sorry. Men så er det vel ikke så mange som leser. (Nei, jeg blir ikke mobbet på skolen, hvis du lurte.)

Del 1, a night alone

What if

Del 1, a night alone

Klokken er litt over ett. Du har ligget i den samme, kalde køyesenga i snart tre timer. Du trekker pusten dypt inn, for så å slippe den ut igjen. Mørket har tatt over. Tatt over kroppen din. Det pleide å gjøre det når du var alene, når du la deg til å sove. Bytte ut alle positive og glade tanker ut med negative, triste. Alle farger forsvinner og du blir igjen alene, i et lite, svart rom. Det er som regel i hodet det starter. Men så føler du det i kroppen også. Du blir slapp, kanskje litt svimmel. Kvalmen smyger innpå deg som et rovdyr og du er tydelig bytte deres. Du lukker øynene, prøver å få tilbake tankegangen, kroppen din og alt det Mørket har tatt over, men du er fortapt. Fortapt i en verden der Mørket bestemmer. Du er fanget der og alt du kan gjøre er å lytte til de ekle, dumme tankene og føle deg elendig. 

// WeHeartIt

Du bestemmer deg for å sove, for å prøve å jage bort Mørket. Du lukker øynene, puster rolig og konsentrerer deg om å slappe av. Det tar ikke lang tid før du kommer inn i en dyp søvn. Så snart du har sovnet tar drømmene over. De ekle marerittene som ikke vil ende, som skremmer vettet ut av deg. Du kaldsvetter, gråter og vrir deg rundt i sengen. Brått våkner du og prøver å få igjen pusten. Mørket har deg enda, og du vet at Det ikke ville gi slipp på deg. Det kom aldri til å forlate deg, la deg være i fred. Etter enda noen rastløse timer sovner du. Sengen er kald, puten er våt og kroppen din er sliten. Søvnen er rolig, som om Mørket har forsvunnet. Men du vet at Det ikke er borte, Det har bare lagt seg.

// WeHeartIt

Morgenen etter våkner du av vekkeklokka. Du snur deg rundt, griper tak i klokka som står på nattbordet og kveler et gjesp. Øynene presser du opp, stirrer på klokka. Kvart på syv. Skolen starter om to timer, så du har god tid til å ta deg en dusj og lage frokost. Foreldrene dine har dratt til jobben allerede og du trenger ikke vekke Truls før halv åtte. Truls er den ni år gamle lillebroren din, en liten plageånd, en som elsker å ødelegge livet ditt. Du misunner han i smug, hans store talent i alt. Om sommeren blir han brun på bare en dag, mens du ikke klarer å få farge etter to uker i syden engang.  

// WeHeartIt

Etter å ha rettet det krøllete håret og sminket deg, går du ned trappen. Trappetrinnene føles mange og turen er lang. Når du kommer inn på kjøkkenet overfaller Milo deg. Han bjeffer noen parr god morgen-bjeff, for så å suse rundt matskålen og logre med halen. «Jada, Milo. Du skal få mat. Jada, å, så fin. Ja, å så fin.» koseprater du med den lille, hvite Japanske spisshunden din. Han hiver seg over matskålen så snart du får fylt den med tørrfôr. Du rister på hodet og smiler for deg selv, mens du tusler mot kjøkkenbenken. Du finner frem salat og steker egg, eggesalat blir skolematen og omelett blir frokosten.

«Nille?» sier en hes stemme, stemmen til Truls. Du sukker, snur deg rundt. «Pernille, Truls. Greit nok at du kalte meg Nille når du var fem år, men nå er du ni, så skjerp deg.» snerrer du, som den morgengretne personen du er. Du hadde jo grått deg igjennom natten, og ikke sovet noe stort ? så du synes selv at du hadde all rett til å være sur. «Hva lager du?» Truls ignorerer den gretne tonen din og det du klager over, han tusler bort til deg og titter mot stekepannen. «Mm,» han lar en hånd gni seg på magen. «Omelett.»

// WeHeartIt

* Skriv gjerne hva du synes. Synes du jeg skrev for uinteressant, for kjedelig? Burde jeg skrive mer? Burde jeg avslutte med noe spennende hver gang? osv.

 

Historie på vei



Ja, jeg laget meg da en blogg. Jeg av alle mennesker. Heh. Jeg velger å være anonym, fordi tankene og følelsene bak denne bloggen blir veldig intense, personlige og kanskje litt tragiske. Jeg er heller ikke ute etter lesere, nei for all del, jeg skriver for meg. For å slippe ut de innerste følelsene mine, slippe å ha mørke hemmeligheter gravd langt inne i meg. Man blir nemlig ganske sliten av det.

Jeg tror jeg kommer til å skrive en historie. Litt ut i fra mitt egent liv, og litt som jeg kommer på i farten. Kommer altså ikke til å handle om meg, på den måten. - så ikke ta alt seriøst, dere. Jeg håper vel egentlig at noen føler seg igjen i det, føler seg igjen i tankene, følelsene og stemningen i historien jeg kommer til å skrive. Jeg er også veldig spent på om jeg får noen lesere i det hele tatt. Og hvordan jeg skal få lesere. Men, jeg finner vel på noe.

Også kan jeg vel si litt kort om meg selv, så dere ikke tror jeg er en femti år gammel kjerring som sitter her og klager over livet. Jeg er fjorten år, går i niende og har massevis av venner. Jeg er glad og lykkelig (uten om når jeg legger meg, da er jeg som regel bare trist og lei.) og liker sjokolade. Jeg liker engelsk veldig godt og drømmer om å bli forfatter.

Ja, men jeg starter på historien i morgen, så får vi se om jeg klarer å skaffe meg noen to, tre lesere. God kveld, da

.

// WeHeartIt

 

Les mer i arkivet » September 2012
everybodylies

everybodylies

14, Sandefjord

Jeg kommer til å skrive en historie. En ganske tragisk en, tror jeg. Dette fordi jeg vil bli bedre i norsk + la tankene mine, de som flyr rundt i hodet mitt, slippe ut. Om du ikke liker det jeg skriver, for all del, ikke les. Jeg er ikke ute etter lesere, men etter å få skrevet.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits